Et fremtredende trekk ved Barclays verker: Materialer som får være seg selv, material-estetikk i betydningen åpenhet for det tingene er. Dette har en opprivende, skjærende side, i og for seg beslektet med døden, som sammenbrudd i det som har vært. I verket Guillotine, 1997 kan det være denne erfaringen som slår til